Thomas er en utrolig vokalist og en dyktig live-musiker. Jeg har sett han før og gleder meg som en pølle til å se han igjen, forhåpentligvis i et lite intimt telt og med en bøtte billig rødvin i hånden.
En kan ikke gå glipp av The Who når sjansen byr seg. Dette er tross alt bandet som skapte mye av det som i dag er rock. Stadionkonserter med ekstremt høy lyd, Marshallvegger, knusing av utstyr, eksplosjoner på top of the pops. The Who var blant de første, og kanskje de beste. Klassisk rock, klassisk liveband.
Ja, det stemmer, legendariske Flaming Lips! Gleder meg! Det blir lett psykedeliske sanger med fullstendig meningsløse titler! Det blir lag på lag med lyd, det blir Yoshimi, det blir ballonger, kanskje kaninkostymer? Det blir utvilsomt fantastisk.
Cold War Kids kommer fra Caliornia med god indiepop. Nathan Willett har en av de råeste stemmene jeg har hørt på lenge og Robbers & Cowards er et av de beste albumene fra 2006. Jeg gleder meg som en sjøpølse.
Roky er en plaget mann. Livshistorien hans er preget av god musikk og en lang rekke tragiske hendelser. Roky var en av disse skjeggete pionerene innen syrebefengt, psykedelisk motkultur med 13th Floor Elevators på slutten av 60-tallet. Derfra gikk det nedover.
For å slippe en marijuana-dom erklerte Roky seg sinnsyk, noe som førte til at han fikk en real dose elektrosjokkterapi. Etter dette endret han seg, og over tid ble han galere og galere, og levde i nesten fullstendig isolasjon i mange år.
Nå er Roky tilbake, denne legendariske figuren spiller på Roskilde 07.
Stakkars Tunng har teit navn og får den grusomme klistrelappen "folktronica" kastet etter seg hele tiden. I tillegg er de mest kjent som bakgrunnsmusikk i dusteserien The O.C. Det kan ikke være helt greit. Gi de nå likevel en sjanse.
Dette "Tunng" består av en gjeng kjekke unge mennesker fra Storbritannia. De spiller de en slags litt eksperimentell folk, men med en og annen trommemaskin og elektroniske elementer. Resultatet er litt annerledes, men absolutt vakkert.
Arcade Fire er fra Quebec, som er morsomt å si med tøysefransk uttale. Arcade Fire er overhypet indieband som alle de virkelige kule folka ikke helt tør å like fordi de har vært på forsiden av Time og at det dermed er en viss sjanse for at morra deres har hørt om de. Det til side, de lager skikkelig kul musikk.
Jeg håper de spiller i et av de litt mindre teltene, men da er det jo også mulighet for at jeg ikke får plass. Krem-konsert tror jeg det blir uansett.
Beirut er bandet til unge Zach Condon. 16 år gammel bestemte han seg for at det var en god ide å reise til Europa og se seg rundt. Under denne reisen ble han introdusert for trange, røde biler, sterk øst-europeisk brennevin og viktigst av alt: sigøynermusikk.
Inspirert av Balkan, sigøynermusikken, og kanskje litt av den sterke, øst-europeiske brennevinen, dannet han bandet Beirut sammen med flere fra Neutral Milk Hotel og A Hawk and a Hacksaw. Albumet "Gulag Orchestra" kom ut i fjor og balkaninspirert indiefolk, hva nå enn det betyr, det funker ganske bra det. Nå jobbes det med et nytt album.
Det blir trekkspill, trekantede gitarlignende greier, blåsere, en flott stemme og om vi er riktig heldige, sterk, øst-europeisk brennevin. Jeg gleder meg.
Indiefavoritter fra Brooklyn, NY. Musikken har lag på lag med vokaler og fine instrumenter. Jeg tror denne konserten og en liter billig rødvin går som hånd i en skikkelig behagelig hanske.
Se så syk stemning da. Spesielt rundt 3:40 tar det fullstendig av. Dette vil jeg være med på.
Jaja, det nye materialet deres suger, og metal er blodharry, og kanskje det krasjer med noe man heller vil se, kanskje skumle metalheads med bukkesjegg og nagleslips spiser deg opp på vei bort. Det er lett å komme med unnskyldninger her. Samtidig er de gode gamle sangene fra Whoracle og Clayman-platene fortsatt er jævlig gode, og mellom all rødvinsdrikkinga og kammerpopen kan det bli skikkelig godt å dra ølfull på en konsert der en kan hoppe rundt og helt blottet for ironi stikke pekefinger og lillefinger opp i luften og brøle som menn skal brøle.
En kompis beskrev Whitest Boy Alive på følgende måte etter å ha sett de live i Bergen:
"Jeg har aldri sett noen se så tyske ut!".
Det er en god beskrivelse.
Whitest boy alive er Erlend Øye fra Kings of Convenience + noen tyskere som ser ekstremt tyske ut. De begynte visstnok som et elektronisk prosjekt, men fant ut at det var kjekkere og faktisk spille på virkelige instrumenter. De spiller dansbar popmusikk.
Jeg så de selv på Samfundet for en tid siden og det var veldig festlig. Hele settet deres gikk i ett med glidenede overganger, som et DJ-set. Vi fikk covere av 90-tallsklassikere som "The Music Sounds Better With You" og Erlend Øye var sjarmerende som få, rett og slett en kjempegod konsert.
